Vesleheder

Dagen er der, mange mennesker i sorg og smerte.. En gjeng med mennesker som sørger, har det vondt.. Du står på utsiden og vet du ikke får gjort noe, må bare følge med.. Følelsen inni en i en slik situasjon er ubeskrivelig vond, man vil gjerne trøste alle og ta vekk smerten.. Man vet ikke hva man skal si eller gjøre, blir stum og føler seg nesten kvalt fordi man står i en slik hjelpesløs situasjon, man har ikke kontroll over situasjonen.. Hver gang man ser noe feller ei tåre så får man vondt i magen.. Hvor vondt det er å se andre mennesker har det vondt og speiselt de man bryr seg om.. Det skjærer så langt ned i hjertet rota så man har ikke ord.. 

Det er sterkt å følge noen man er glad i gjennom en slik sorg.. Det er en prosses som både bygger opp og river litt ned.. Man føler at man må prøve å holde seg sterk for den man er glad i.. I en slik situasjon kan man fort lære noe nytt om seg selv, man finner plutselig ut at man har en skjult styrke og vilje man ikke har merket før.. Styrken til å holde andre mennesker oppe når de er på vei til å falle.. Du finner ut hvis du virkelig må så klarer du det selv om det ikke er lett, du setter deg selv til side fordi i denne prossesen så handler det ikke om deg selv men det menneske du er så ufattelig glad i.. Du klarer å strekke dine egne grenser lengre enn du visste du klarte, du klarer å bite i deg mere enn du trudde du noen gang skulle klare.. Du holder til og med tilbake dine egne tårer fordi du ikke vil belaste med dem.. 

*Jeg har lært mye om meg selv og den personen jeg bryr meg om.. Jeg har lært at det finnes ingen grenser for kjærlighet og hva den kjærligheten kan bringe med seg i slike situasjoner.. Jeg har lært at jeg kan ligge våken hele natten bare fordi at jeg ikke vil at tårene skal felles alene.. Men det viktigste av alt som jeg har lært er at den vonde klumpen i magen jeg får hver gang jeg ser dette menneske felle en tåre er min kjærlighet til han..* 

Mr. know it all, well ya think you know it all.. But ya don't know a thing at all.. Ain't it something y'all.. When somebody tells you something about you think that they know you more than you do, so you take it down, another pill to swallow.. Mr. bring me down, well ya like to bring me down, don't you?? But I ain't laying down, I ain't going down.. Can't nobody tell me how it's gonna be, nobody's gonna make a fool out of me..
You should know that I lead not follow.. You think that you know me, that's why I'm leaving you lonley.. Cause you don't know a thing about me.. You don't know a thing.. You ain't got the right to tell me when and were to go..

Mr. play you'r games, only got yourself to blame when you want me back again.. But I ain't falling back again.. Cause I'm living my truth without you'r lies, let's be clear, this is goodbye.. I ain't coming back tomorrow..So what, you've got the world at you'r feet, and you know everything about everything, but you DON'T.. You still think I'm coming back but you'll see..

Mr. know it all, well ya think you know it all, but ya don't know a thing at all .............

Hvordan rett har andre mennesker til å dømme meg?? INGEN !! Men allikvel så opplever jeg selvfølgelig, alle opplever vel dette innimellom men jeg syns det finnes grenser.. Noe som går igjen og igjen her jeg bor er rusmisbruk.. Blir det sett at du prater med noen som kanskje er inad i det miljøet da er du helt klart en som ruser deg.. Hilser du på noen i butikken som bruker rus da er du også av samme art, men jeg er lært opp til av mine foreldre at det er høflig å hilse tilbake på mennesker som hilser på deg.. Det er ren skjær høflighet.. 

For ca. 1 år siden ble jeg "angrepet" av noen som virkelig mente de var sikre i sin sak på at jeg ruset meg, dette ble det en stor sak ut av og selvfølgelig så ble dette fulgt opp og jeg måtte levere urin prøver for å bevise at jeg ikke ruset meg.. Det dette så klarte endte meg var at de menneskene som valgte å sette ut disse ryktene ble sittende med skjegget i postkassa fordi jeg til dags dato ALDRI har levert en uring prøve som har vært positiv på rus midler.. Jeg har aldri ruset meg og er sterk mostander av slike ting.. Så klart så har jeg kjenskap til mennesker som har drevet med eller som kan gjøre dette, men det er ikke mennesker jeg omgås i det daglige.. Jeg bor som jeg har sagt tidligere i ei lita bygd og derfor så blir det til det at alle kjenner alle og det er ikke til å unngå at man innimellom treffer på mennesker fra disse miljøene på butikken eller slike ting.. Men det er ikke dermed sagt at man ruser seg bare fordi man er høflig å stopper opp og sier hei og spør hvordan det går.. Jeg dømmer ingen uansett hva de driver med, mitt syns på dette er at vi alle mennesker uansett hvilken vei vi har valgt å ta i livene våres.. Ikke alle velger det samme, noen velger det man vil kalle den "enkle" veien mens andre velger den litt vanskeligere veien.. Slik er det bare, men vi har ingen rett til å dømme for det.. 

Jeg opplever fakitsk nå at forgrunn av de ryktene som ble satt ut om meg for ca. 1 år siden skaper en del problemer, trass i at jeg faktisk gjentatte ganger har bevist at jeg ikke ruser meg.. Hvis jeg går til fast lege når jeg trenger hjelp blir jeg ofte pratet om som "tidligere rusmisbruker" noe jeg ALDRI har vært.. Dette får meg til å føle meg veldig urettferdig behandlet og det er krenkene og bli kalt slike ting og spesielt fra slike mennesker som faktisk ikke kjenner en så godt bortsett i fra på lege kontoret der de sitter.. Jeg har ikke noe problem med å innrømme her at jeg sliter innimellom med angst å slike ting som noen ganger kan gjøre hverdagen min litt hardere enn andre dager, men forgrunn av disse ryktene så får ikke jeg den hjelpen jeg behøver.. Min lege vil ikke skrive ut medisiner som kan hjelpe meg fordi han mener jeg ruser meg.. Han har ingen beviser på sine mistanker, men dette er en mening han har satt seg opp selv på egen hånd ut  i fra ryktene og den saken rundt meg.. Selv om jeg levere rene urin prøver så er tydeligvis ikke det nok for han.. 

Fordi at noen satte ut et rykte som ikke stemmer, skal jeg da måtte lide med mine plager utenom å få den hjelpen jeg trenger??  

Jeg føler meg så urettferdig behandlet og virkelig krenket som person etter en slik behandling.. 

Folk har all rett til å ha sine meninger om meg og må for guds skyld prate om meg om det hjelper for de som gjør det, men jeg syns det er forferdelig synd at folk ikke tenker over hvor skadelig visse rykter kan bli for et menneske.. Men det er vel kanskje det som er meningen når man sprer disse ryktene også.. 

Det er ikke jeg som har måtte oppleve denne dype sorgen men dypt inni meg så føler jeg en sorg for at du må gå gjennom dette, det gjør meg så vondt å se deg slik.. Kunne jeg tatt over tårene dine skulle jeg gjort det for at du skulle slippe og felle dem, kunne jeg tatt denne byrden av dine skuldre så skal jeg love deg at jeg ville ikke nølt et sekund fordi du betyr så mye for meg.. Jeg ser du prøver og være sterk, du tar på det alt som må gjøres fordi for deg er det naturlig at dette ansvaret faller på deg og du vil ikke svikte noen.. Jeg kan ikke gjøre annet enn å støtte deg og hjelpe deg på veien og være din klippe som du kan lene deg på når det blir for mye.. 

Jeg ser et menneske som gjør alt han kan for å holde ting sammen, gjøre ting slik de skal gjøres, bruke all sin tid på at dette skal gå riktig for seg og samtidig gi seg selv tid til å sørge.. Jeg ser det herlige ansiktet falle i gråt og jeg føler meg helt hjelpesløs fordi jeg føler jeg ikke får gjort nok, jeg vil bare ta rundt deg og klemme deg og verne om deg for verden akkurat nå så du kunne sluppet å gå gjennom dette.. De siste nettene har jeg ligget våken lenge etter at lyset er slukket, bare for å forsikre meg om at du sovner før meg så du ikke skal ligge alene og felle tårer, for jeg vil ikke du skal bære dette alene.. Vil så gjerne holde rundt deg hele tiden og fortelle at dette kommer til å gå bra, det vil kanskje ta litt tid men jeg er her og jeg lover at om du faller så tar jeg i mot deg.. Jeg kommer aldri til å la deg falle for langt, jeg vil alltid være her for å hjelpe deg og holde motet oppe.. 

Det har aldri vært så vondt for meg å se noen felle tårer som det er å se deg gjøre det, jeg kjenner tårene presser på når jeg ser det men jeg prøver å holde dem tilbake så du ska slippe å se de nå.. Jeg får vondt i magen når jeg ser du har det vondt, jeg har ikke en gang ord for hvor vondt det er for meg å sitte på siden og se på dette, og gud som jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe.. Bare ta vekk alt dette så dere alle skulle lsuppet dette.. Så du kunne lukket øynene og sovet ordentlig godt ei natt, så du kunne spist mat utenom å føle at du må tvinge den ned.. 

Men det enste jeg kan gjøre er å være der, støtte deg, hjelpe deg, tørke tårene dine når de renner, holde rundt deg når du trenger det og stryke på deg når ting blir for vondt.. Men tru meg, kunne jeg gjort mere vennen min så skulle jeg gjort det fordi jeg er så ufattelig glad i deg.. 

 

 

 

 

 

Kjære bestemor !!! 

Når savnet blir for stort og for vondt å bære så hjelper det meg å skrive, når jeg ikke kan prate med deg så skriver jeg.. I tankene mine så velger jeg og tru at du på en eller annen måte leser det jeg skriver.. Savnet etter deg er fremdeles like stort og jeg klarer ikke fatte at det er gått 4 år.. Går ikke en  dag utenom at jeg sender deg mine tanker og at jeg savner deg.. Prøver å holde igjen tårene akkurat nå, men jeg trenger så sårt en god bestemor klem nå og det gjør så forferdelig vondt at jeg ikke kan få det.. Noen dukker tanken opp om hvordan jeg skal klare alt uten deg.. Selv om vi bodde litt i fra hverandre så var du alltid der.. Du sa alltid at du ikke var langt unna..

Jeg prøver og huske stemmen din og er så redd for å glemme den, og gud hva jeg skulle gjort for å få høre den igjen og få se deg og bestefar.. Gud hvor vondt det gjør.. Tenk om du bare kunne kommet tilbake.. Sårene leges med tiden og ting blir lettere sies det, hvorfor er smerten fremdeles så tung for meg å bære da??   

Mathilde fyller 5 år til sommeren, tenk det, at det er gått 5 år siden hun ble født og at det bare er 1 år igjen til hun begynner på skolen.. Hvor er tiden blitt av.. Du skulle sett henne nå bestemor, alle sier hun er så lik meg når jeg var lita.. Og jeg sitter og skulle ønske du kunne få se henne, men på et vis så gjør du vel det, jeg velger å tru det.. Jeg har ofte lurt på om du sitter på et sted og kan se oss.. Se hva vi gjør med livene våre og våres valg for fremtiden.. Det hjelper meg og tru at du gjør det.. Selv om ikke jeg kan se deg så velger jeg og tru at du kan se meg og at du på din måte passer på meg.. 

Jeg er så glad i deg bestemor  og jeg savner deg hver dag og du er alltid med på <3 

I dag vil jeg blogge om noe som virkelig gjorde meg forbanna i dag .....

Jeg går til biblioteket sammen med min datter hver mandag, og på våres tur dit i dag så så jeg noe som virkelig vekker det verste sinnet i meg.. Like ved biblioteket så gikk vi forbi ei eldre dame med rullator og like bak noen gutter.. Disse gutten begynte plutselig å le noe voldsomt så jeg valgte å snu meg rundt for å finne ut hva som kunne være så hysterisk morsomt og det synet mitt traff gjorde meg ild sint, den gamle dama vi hadde gått forbi hadde ramlet og slet med å komme seg opp og disse ung guttene bare sparket borti ene foten hennes og lo seg i hjel og var på vei til å gå videre.. Jeg er såpass voksen og vettug i hodet mitt at jeg selvfølgelig brå snudde meg og løp bort for å hjelpe henne sammen med min datter på 4 år og midt oppi dette så ble jeg så rasende sint at jeg sa litt av hvert til disse guttene og til slutt kom den ene gutten bort og hjalp meg så vi fikk henne opp..

Jeg må bare spørre, HVA FAEN ER GALT MED VERDEN I DAG???? Hvem er det som gjør slikt.. Det finnes ikke noe som er mindre kult enn å disse eldre mennesker.. Jeg selv har aldri syntes det har vært noe kult å gjøre slike ting mot eldre.. Jeg er en av de få som faktisk velger og løfte på ræva så de eldre skal få sitte på bussen eller på toget, jeg er en av de som mer enn gjerne hjelper de eldre.. Jeg går ikke bare forbi en eldre person som trenger hjelp.. Jeg har aldri skammet meg over å gå bort og hjelpe et eldre menneske, fordi jeg faktisk respekterer de eldre og vet hva de har gjort både for landet vårt og ikke minst oss.. Jeg syns mange flere burde tenke over dette og faktisk tenke over at uten de eldre hadde ikke våres generasjoner vært der de er i dag.. Selv om man er gammel og skrøpelig så betyr ikke det at man fortjener mindre respekt og at vi kan "spytte" på de og le av dem.. Når noen ser et eldre menneske som for eksempel sliter til bens eller lignende og ler og fniser er det styggeste jeg ser og hører om.. Tenk dere når vi blir gamle og faktisk kanskje kan trenge hjelp til ting på samme måte og noen skal stå og le av oss eller bare gå videre, tenk hvordan det vil være..
Mange burde skamme seg over måten de på overfor de eldre.. Rett og slett skamme seg...

Respekter de eldre for uten dem hadde ikke vi vært der vi er .......

Jeg drikker ikke hver helg, jeg er ikke avhengig av å kunne feste så fort fredagen kommer.. Jeg er ikke nødt til å skrike høyt for at folk skal høre meg, for den tiden er jeg kommet meg forbi.. Jeg sitter ikke i en råne bil hver kveld, jeg bruker ikke pengene mine på rå dyre klær og ting jeg egentlig ikke trenger.. Mange jeg kjenner kuttet meg ut når jeg ikke gjorde disse tingene noe mere og jeg har med tiden funnet ut at de menneskene er ikke mine venner og er ikke verdige min tid.. Min tid er for dyrebar til å kaste den bort på slikt.. 

I stedet for å drikke hver helg så koser jeg meg hjemme sammen med mine kjære, jeg er der og kan pakke inn min lille datter i dyna hver kveld og lese eventyr for henne og si god natt og klemme henne.. Dette er blitt mere viktig for meg enn å drikke og feste.. I stedet for å kjøpe meg rå dyre klær så velger jeg å kjøpe ting både jeg og datteren min trenger.. Jeg velger å betale barnehage regninger i stedet for å kjøpe meg en haug med ting jeg ikke trenger.. Det er blitt viktigere å ha middag på bordet hver dag enn å ha ferdig pizza på bordet to ganger i uka.. 

Jeg jobber hardt hver eneste dag for å få til disse tingene, at vi alltid skal ha det vi trenger og at datteren min skal få det hun har behov for.. 

Når jeg er ferdig på jobb så bruker jeg store deler av ettermiddagen min på å lage middag, vaske klær og andre nødvendige ting.. Mange kan dømme og si at jeg har gitt opp livet mitt og vier for mye tid hjemme.. Ja, joda, det kan godt hende at noen mener det, men jeg kan også si at jeg har venner, jeg er ute blandt folk og jeg har et liv, jeg har et liv som innholder en jobb, et barn og et ansvar som jeg har valgt å ta fult på alvor og vie mye av min tid til at de menneskene som er rundt meg skal ha det bra og jeg trives med det.. 

Så neste gang du ser på meg og vil dømme meg så tenk to ganger ; ) 

 Livet er egentlig en merkelig  ting om vi tenker over det.. Vi blir født, vi vokser opp og våre foreldre prøver så godt de kan å forberede oss på den virkeligheten vi en dag skal møte.. Vi blir lært opp til å en dag stå på egne ben, vi blir lært til å feile og lære av våre feil.. Vi kommer i tenårene og vi får en mening om at foreldre er bare dumt og vi kan ikke vente på å bli voksne, vi føler at foreldrene bare står i veien fordi vi helst vil gjøre som vi vil og kan ikke vente på den dagen da vi er voksne, nemlig 18.. Vi fyller 18 og er dermed voksne på papiret og det er nokså moro en stund og de fleste lever ut tiden de så lenge har ventet på.. 

Så blir vi over 20 og mange begynner å tenke på barn og familie.. Den store drømmen nå er ikke lenger alkohol og fester men familie, husdyr og hus.. Nå får man virkelig kjenne på den følelsen av å være voksen og mange opplever nok at de plutselig ønsker seg tilbake til sine tennår der mamma og pappa bare var dumme med alle sine regler og alvors prater, men på dette tidspunktet har vi funnet ut at de gjorde bare dette fordi de bryr seg og ville våres beste.. Vi finner nå ut med våre egne barn at det faktisk ikke er så lett.. 

Vi møter utfordringer vi lurer på hvorfor ikke "mamma lærte meg dette"  og "hvorfor fortalte de ikke at ting kunne bli slik".. Vi lærer nye ting om oss selv, som hvor sterke vi klarer å være bare vi må, og hvordan vi klarer å finne frem våres indre styrke bare vi graver langt nok.. Vi ser hele tiden nye sider av oss selv og skjønner at vi aldri vil bli utlært.. 

Vi vil helel ivet lære nye ting uansett hvor gamle vi er.. Vi vil alltid møte litt mostand som vi må jobbe litt med, ting vil ikke alltid være rosen rødt og livet er ingen dans på roser.. Vi har våre positive ting og vi har våre negative og jeg har lært at uansett hvor mye vi som yngre blir forberedt på dette så kan vi aldri forstå hvordan det er før vi står der.. Jeg blir 24 år i år og jeg vet at jeg fremdeles har såå mye å lære.. Både overfor meg selv og overfor barnet jeg har.. Jeg har vært mamma i 5 år men jeg har så ufattelig mere å lære om det å være mamma og der blir jeg nok aldri utlært.. Uansett om jeg kunn får ett barn eller om jeg får fem.. Det er alltid noe nytt og man erfarer alltid noe nytt.. 

Livet er en lang skole der man hele tiden lærer noe nytt og leksene aldri vil ta slutt ; ) 

 

Etter ganske lang ventetid så kom dagen : ) Mye spørsmål fikk sine svar og jeg fikk en ro over at mine spørsmål over lang tid nå er besvart.. Jeg har grublet og jeg har lurt, jeg har hatt vonde tider jeg ikke har kunne forklart, jeg har mange tanker og følelser som jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle takle.. I dag kom samtalen som ENDELIG (forhåpentlig) skal forandre litt på ting.. Endelig kan jeg få hjelpen til å gi meg den indre roen jeg så lenge har lengtet etter.. Kanskje hjerte banken hver kveld endelig kan gi seg og at jeg kan bli roligere og mere bedagelig med meg selv og mine omgivelser.. Ta bedre valg for fremtiden og klare å komme seg gjennom ting utenom å rase i bakken hver gang.. 

Jeg har gått i mange år og ikke klart å forklare mine "problemer", hvis folk har spurt har jeg ikke kunne kommet med noe svar fordi jeg ikke selv har visst svaret på spørmålet de har stilt meg.. Jeg har hatt samtaler på samtaler men ingenting har hjulpet.. Og det har ikke hatt noe med at jeg selv ikke har prøvd å rette på ting, jeg har gjort alt jeg har kunnet og klart de siste årene på å finne ut av ting, grave i meg selv for å finne ut hvor problemet ligger, om det har vært noe galt med meg, om det har vært menneskene rundt meg, men jeg har aldri klart å finne svaret.. Så det er med sååå mye lettere skuldre og hjerte at jeg i dag fikk mine svar.. Vente tiden har nesten vært uutholdelig men så absolutt verdt det : ) 

Ting vil ikke bli forandret over natten og det vil nok sikkert ta litte granne tid, men jeg har i det minste fått mine etterlengtede svar og den hjelpen jeg trenger for å få ting på riktig vei igjen.. Jeg klarer for første gang på lange tider å se ting lysere og tør å håpe på en lettere tid fremover : ) 

Pågangsmotet har virkelig fått sin futt tilbake i dag, jeg trår frem sterkere enn noen gang... : )

Jeg er så lei brutte løfter, jeg er så lei av å hele tiden høre ting om igjen og om igjen men det blir aldri noe bedre.. Jeg er så sliten av å sitte å spinne hodet mitt fordi jeg aldri vet om sannheten virkelig er sannheten.. Lei av å sitte og fortelle meg selv at jeg må ha tilliten der og at jeg ikke alltid må tru det verste, men hvordan skal jeg klare dette når jeg annen hver gang finner ut at sanhheten faktisk viste seg å være en løgn.. Jeg prøver virkelig så godt jeg kan og har tilliten og troen der men hver gang jeg klarer det og gir det en sjans så dukker det opp noe som viser seg og være tull.. Hvorfor klarer man ikke å være ærlig? Hvorfor må jeg bli løyet til gang på gang? Er vel bare jeg som faktisk er lett lurt og god troende da vil jeg tru.. Og rett og slett dum om jeg må si det selv.. Jeg burde vel snart få opp øynene og skjønne ting, selv om jeg egentlig ikke vil.. Ting slår jo aldri feil.. Jeg sitter igjen som den dumme fordi jeg alltid prøver og tru, men så er jeg alltid den som brenner meg.. 

Det er vondt å sitte slik og det forferdelig kjedelig alltid være den som sitter med tårene når slike ting skjer.. Men nå har det skjedd så mange ganger at jeg faktisk ikke ofrer mere tårer.. Tårene har gått over til sinne og det er ikke slik jeg ønsker å ha det.. Men det er det visst bare jeg som ser.. 

Det å være voksen innebærer også voksne handlinger.. Det innebærer og holde løfter, det innbærer og holde avtaler osv. Så klart hender det seg at noe skjer og ikke alt går etter planen men da har man som regel en god grunn og ikke bare en tåpelig unnskyldning, og i hvertfall ikke hver eneste gang.. Som voksen skal man være et forbilde, man skal lære de neste osv. Ikke lære videre at det er greit å lyve seg unna ting eller bare å stikke unna når man ikke "gidder" noe annet.. Det er ikke slik livet fungerer og jeg skulle så inderlig gjerne ønske at jeg kunne videre formidle dette men jeg har prøvd så mange ganger at jeg rett og slett gir opp.. 

1 sjanse gitt, 2 sjanser gitt, 3 sjanser gitt og den 4 er gitt.. Hvor mange flere skam man måtte gi? Hvor mange flere skal jeg gidde å gi? Det burde vel egentlig stoppet for lenge siden, men hva faen gjør man ikke for den kjærligheten.. Men det man ikke skjønner er at etter så mange ganger så svekker den kjærligheten litt etter litt og til slutt så er den helt borte, da er det ikke mere igjen og da er det over.. Litt og litt svekkes jeg ned og litt etter litt så blir ikke ting så vondt lenger og den dagen det overhodet ikke gjør vondt når en løgn blir meg fortalt, når jeg bare kan snu meg rundt og si til meg at "jeg gir faen", den dagen er det over.. For den dagen er det ikke mere hos meg og hente og sakte men sikkert så kommer jeg til den dagen og sakte men sikkert så svekkes du bort.. Og det har du klart helt på egen hånd, ingen andre enn du selv..